Det avsies jevnlig dommer i norske domstoler om entrepriserettslige tvister. Enkelte saker er prinsipielle og får stor oppmerksomhet. Andre avgjør mer konkrete spørsmål, som likevel kan være av stor betydning for aktørene i bransjen som daglig møter tilsvarende problemstillinger.
Vi mener derfor det er nyttig å holde seg oppdatert på utviklingen i rettspraksis, ikke bare for advokater og jurister, men også for aktørene som driver i bygg- og anleggsbransjen i det daglige. Dette nyhetsbrevet har som hensikt å holde enhver som er interessert oppdatert på rettsutviklingen innenfor entrepriserett.
I denne utgaven har vi valgt ut fire avgjørelser:
- En avgjørelse fra Borgarting som belyser omfanget av stansingsrett i entrepriserett, både innenfor og utenfor NS-kontrakter
- Borgartings avgjørelse i underentreprisetvist etter bygging av Velodromen i Asker, hvor Borgarting måtte ta stilling til tilleggskrav som følge av store prisstigninger som følge av forsinkelser i prosjektet
- En avgjørelse fra Frostating lagmannsrett, som gjaldt tvist om tilleggsvederlag for økte mengder i en veidriftskontrakt med forhåndsdefinerte enhetspriser
- Og en avgjørelse fra Hålogaland om plunder og heft og forseringskrav i en teknisk underentreprise, som belyser utviklingen i domstolenes behandling av slike krav etter HAB-dommen
Tvist om stansingsrett som følge av betalingsmislighold (LF-2024-58198)
Dommen gjaldt krav under en kontrakt mellom hovedentreprenør Oslo Entreprenør AS («OE») og underentreprenør Service BN Bygg AS («SBNB») om prosjektet «Leütenhaven» eller «Kongengsgate 23-27» i Trondheim. Prosjektet hadde tre deler:
- Oppføring av et nybygg med leiligheter (omtalt i dommen som «boligprosjektet»)
- Rehabilitering av en eldre bygård med hybelleiligheter (omtalt som «hybelprosjektet»)
- Ombygging av en Extra-butikk (omtalt som «næringsdelen» eller «næringsprosjektet»)
Byggherre KG 27 Holding AS hadde inngått en totalentreprisekontrakt med OE i oktober 2021, med en avtalt kontraktsverdi på ca. 113 millioner kroner. SBNB ble deretter engasjert av OE til å utføre tømrerarbeider på boligprosjektet. Avtale ble signert 23. juni 2022 og var basert på NS 8415.
Før signering av kontrakten ble det imidlertid klart at oppstart på boligprosjektet ville bli forsinket som følge av forsinkede stålleveranser. SBNB var klare til å iverksette arbeider, så før sommeren kom partene også til muntlig enighet om at SBNB kunne iverksette arbeider på hybelprosjektet og næringsprosjektet, som skulle avregnes som regningsarbeider. Arbeidene skulle i utgangspunktet utføres parallelt med oppgavene i hybelprosjektet, og skulle faktureres på samme vilkår som i den skriftlige avtalen. Samtidig ble estimert oppstart på boligprosjektet satt til 1. september 2022, og ferdigstillelse fastsatt til 20. desember 2022.
SBNB iverksatte regningsarbeidene fra mai 2022, og startet fakturering for arbeidene i august. De første fakturaene ble betalt, men OE reagerte etter hvert på at kostnadene ble høyere enn de hadde sett for seg. Etter diskusjoner mellom partene stanset OE arbeidet til SBNB på hybelprosjektet 10. oktober 2022, og tok over prosjektet selv. Diskusjonene mellom partene fortsatte, og etter flere omganger med krav om betaling av utestående og varsel om stans fra SBNB, stanset SBNB alle sine arbeider 31. mars 2023 på grunnlag av påstått utestående beløp på ca. 4,9 millioner kroner. Etter nye forhandlingsrunder, og en delbetaling fra OE på 1 million kroner, intervenerte OE i arbeidene i april. Før sommeren 2023 tok SBNB ut stevning.
Den første problemstillingen lagmannsretten behandlet var om SBNB hadde stansingsrett, og herunder om det forelå et vesentlig mislighold av betalingsforpliktelsen mellom OE og SBNB.
Det sentrale spørsmålet var om det forelå et «vesentlig» betalingsmislighold, og om det i denne vurderingen var relevant å hensynta partenes mellomværende under regningsarbeider SBNB utførte på næringsdelen og på hybelbygget. Forfalte fakturaer for boligprosjektet utgjorde ca. 3.1 millioner kroner, mens utestående fakturaer for regningsarbeidsprosjektene utgjorde ca. 1,85 millioner.
Lagmannsretten kom til at arbeidene på alle de ulike prosjektet måtte vurderes samlet på grunn av den nære sammenhengen mellom de ulike prosjektene. Det ble bl.a. vist til at den skriftlige avtalen om arbeid på boligdelen også omfattet enkelte leveranser på hybelbygget og næringsdelen, at de var under samme prosjekt, og at arbeidene grep inn i hverandre logistisk sett. Lagmannsretten gav også uttrykk for at regningsarbeidene på hybel- og næringsdelen lå innenfor hovedentreprenørens endringskompetanse i den skriftlige kontrakten, som ytterligere et argument for å se alle arbeidene i sammenheng.
OE hadde videre innvendt at stansingsretten etter NS 8415 kun gjaldt boligdelen, siden det kun var den som var regulert i den skriftlige avtalen. Lagmannsretten avviste dette, og bemerket i den forbindelse også at selv om de andre delene skulle anses å ligge utenfor avtalen, så ville SBNB likevel kunne stanset etter alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper.
Lagmannsretten vurderte derfor hele kontraktsforholdet mellom OE og SBNB samlet i vurderingen av stansingsrett. I den konkrete vurderingen fant lagmannsretten at det forfalte beløpet knyttet til boligdelen (3,1 millioner kroner) alene var tilstrekkelig for å kreve stansing.
I lagmannsrettens gjennomgang av partenes økonomiske mellomværende fremmet OE en rekke innsigelser som ikke ble tatt til følge. Etter gjennomgangen fant lagmannsretten at SBNB hadde 8 070 039 kroner utestående hos OE.
SBNB fremmet krav om erstatning for positiv kontraktsinteresse som følge av betalingsmisligholdet og det uberettigede stansingen fra OE, og fikk medhold i et beløp på kr. 383 031.
Resultatet var at OEs anke til lagmannsretten ble forkastet, og OE måtte betale fulle saksomkostninger for lagmannsretten.
Krav om dekning av merkostnader som følge av økte stålpriser (LB-2024-30485)
Saken gjaldt en kontrakt mellom Veidekke Entreprenør AS («Veidekke») og Norske Bæresystemer AS («NBS») om leveranse av bæresystemer til prosjektet «Asker Velodromen». Kontrakten ble inngått i desember 2020, var basert på NS 8417, med en avtalt kontraktssum på ca. 38 millioner kroner. Oppstart for NBS sin leveranse ble forskjøvet flere ganger, først fra 2. august 2021 til 1. desember 2021, og senere også flere ganger. Faktisk oppstart var 12. september 2022. Det var på det rene at Veidekke var ansvarlig for denne forsinkelsen. NBS sin opprinnelige stålleverandør Norstal trakk seg fra kontrakten i starten av 2022, noe som medførte at det ble langt dyrere for NBS å levere stålet som avtalt. Denne kostnaden ble krevd av Veidekke.
NSB anførte at kontraktens regulering av lønns- og prisstigning kun gjaldt i opprinnelig avsatt byggetid og at indeksregulering derfor måtte finne sted iht. NS 8417 punkt 34.1.2, etter regningsarbeidsprinsippet. Dette ble bestridt av Veidekke, som viste til følgende punkt i avklaringsmøte mellom partene:
«TUE har fast pris til og med september 2021. Omforent betalingsplan vil være førende, og avtalte avdrag etter september 2021 indeksreguleres med basis i SSB-boligindeks for september 2021. Gjelder ikke for innestående beløp.»
Det ble anført at denne bestemmelsen innebar at indeksregulering utelukkende skulle gjøres med basis i SSB-boligindeks, og at dette uttømmende regulerte vederlagsjustering for økte stålpriser.
Lagmannsretten viste til utdraget over, og i tillegg til at det var angitt andre steder i kontrakten at verken kontraktsprisen eller priser for regningsarbeider skulle indeksreguleres. Lagmannsretten mente imidlertid at bestemmelsene om indeksregulering ikke kunne innebære at NBS var avskåret fra å fremme krav om vederlagsjustering i form av økte stålpriser som følge av forsinkelser som skyldes Veidekke. Lagmannsretten viste til følgende utdrag fra tingrettens dom:
«Den mest nærliggende tolkningen er at klausulen og reglene om vederlagsjustering utfyller hverandre: Etter LPS-reguleringen i referatet er det avtalt en låst pris, og NBS bærer dermed risikoen for prisutviklingen innenfor opprinnelig kontraktsperiode. Retten bemerker at dette er en naturlig fordeling ved at NBS dermed bærer risikoen for de forutsetninger de selv har gjort på avtaletidspunktet, herunder prisutviklingen innenfor avtalt byggetid. Ved forsinkelse som følge av grunnforholdene er det imidlertid Veidekke som bærer risikoen for merkostnadene, herunder prisutviklingen på stål.»
Etter lagmannsrettens syn var denne forståelsen også underbygget av partenes forhandlinger. NBS hadde i forhandlingene beregnet ut et risikopåslag for indeksregulering for byggeperioden, og det forelå ingen holdepunkter for at partene hadde diskutert at reglene om indeksregulering skulle avskjære krav som følge av hovedentreprenørens forsinkelse.
Veidekke viste også til at NBS i de første oppdateringene av endringskravet hadde beregnet merkostnader i henhold til SSBs boligindeks, før stålprisene var skilt ut som et eget punkt. Dette ble ikke ilagt nevneverdig vekt av lagmannsretten, som tok inn følgende utdrag fra tingrettens dom:
«Retten kan ikke se at partenes praktisering av avtalen tilsier et annet tolkningsresultat. Veidekke har vist til at NBS i flere oppdaterte varsler til EO18 beregnet merkostnadene tilknyttet LPS i henhold til SSBs boligindeks, frem til oppdatert varsel 17. januar 2021. Deretter ble pris på stål og betong ble skilt ut og regnet ut separat. Varselet er imidlertid et estimat, og retten kan ikke se at dette viser annet enn at NBS har ment at indeksen reflekterte de faktiske merkostnadene ved LPS for en periode, men at den på et tidspunkt ikke lenger gjorde det.»
Lagmannsretten fant dermed at bestemmelsen i avklaringsmøtet ikke var i veien for at NBS kunne kreve sine merkostnader. Det ble også nevnt at det uansett var tvilsomt at kostnadene som NBS utgjorde generell prisstigning, fordi det var tale om merkostnader som hadde påløpt som følge av at en underentreprenør trakk seg fra avtaleforholdet, som igjen var en følge av Veidekkes forsinkelse.
Veidekke fremmet en rekke andre innsigelser, knyttet til årsakssammenheng og tapsbegrensningsplikt, som etter en konkret vurdering ikke ble tatt til følge av lagmannsretten.
Lagmannsretten fant dermed at Veidekke måtte dekke NBS sitt fulle krav på 13 753 895 kroner.
Krav om tilleggsvederlag som følge av mengdeøkninger ved endrede driftskrav (LF-2024-36571)
Saken gjaldt en kontrakt mellom Nordic Road Services AS («NRS») og Trøndelag fylkeskommune («TRFK») om vintervedlikehold av fylkesveier i Orkland og omegn. Kontrakten var basert på NS 8406 og var organisert slik at byggherren i konkurransegrunnlaget hadde angitt både mengder og enhetspriser for arbeidene. Det var opplyst at enhetsprisene var lagt noe under tilbydernes forventete selvkost. Tilbyderne konkurrerte på pris ved å tilby rundsummer som skulle dekke fortjeneste og egne reelle kostnader. Tvistens gjaldt krav om tilleggsvederlag som følge av at byggherren hadde oppgitt feil mengder i tilbudsgrunnlaget.
NRS anførte at det var TRFK som hadde risikoen for kontraktens mengder, og at disse ikke var fastlagt på forsvarlig måte. NRS var enig med TRFK om at det var funksjonskrav i kontraktsgrunnlaget, men anførte at kontraktens mengder ikke var tilstrekkelige for å oppfylle dette funksjonskravet. Det ble også vist til at det hadde blitt gjort endringer i funksjonskravet sammenlignet med tidligere versjoner, og at TRFK derfor ikke kunne bygge på historiske mengder. Dette hadde etter NRS sitt syn ført til avvik som i vesentlig grad oversteg det de burde tatt i betraktning ved inngåelsen av avtalen, jf. NS 8406 punkt 19.1 fjerde ledd.
TRFK anførte at NRS hadde et funksjonsansvar for gjennomføring av ytelsen som var beskrevet i kontrakt, og at entreprenøren hadde risikoen for alle mengdeendringer som følge av måten man valgte å oppfylle kontrakten på. TRFK anførte at det kun var mengdeendringer som kunne føres tilbake til forhold byggherren har risikoen for under kontrakten, som kunne begrunne vederlagsjusteringer som følge av mengdeøkninger. Videre ble det anført at NS 8406 punkt 19.1 ikke var relevant for kontrakten, fordi vederlagsformatet innebar at entreprenøren hadde overtatt risikoen for at mengdene var riktige. Det ble også anført at det ikke forelå vesentlige mengdeøkninger, ettersom hvilke mengder som ville medgå under en vinterdriftskontrakt ville variere betydelig, bl.a. som følge av variasjoner i nysnødybde, værtype og temperaturer. Det forelå derfor ikke et vesentlig avvik fra det entreprenøren burde regnet med.
Lagmannsretten fant at TRFKs tolkning av kontrakten var feil, og at NS 8406 punkt 19.1 var anvendelig for kontraktsforholdet. Dette ble begrunnet med at entreprenørens pristilbud og vederlagskrav var basert på arbeidsomfanget beskrevet i konkurransegrunnlaget og kontrakten og at utførte mengder var avgjørende for entreprenørens vederlagskrav. Det var derfor naturlig å forstå kontrakten slik at sikkerhetsventilen i 19.1 fjerde ledd skulle være gjeldende. Videre mente lagmannsretten at dersom det var meningen å avtale seg vekk fra sikkerhetsventilene i NS 8406-kontrakten, slik at entreprenøren påtok seg all risikoen for mengdene i kontrakten, måtte det være avtalt tydeligere.
Deretter vurderte lagmannsretten om det forelå en endring i kontraktens forstand. For dette vurderingen tok lagmannsretten utgangspunkt i læren om bristende forutsetninger, og Rt. 1992 s. 922 (Salhusbroen). Lagmannsretten uttalte videre at NS 8406 punkt 19.1 og 19.4 plasserer ansvaret for uforutsette hendelser i form av vesentlige mengdeendringer hos den som er nærmest til å bære risikoen. Etter lagmannsrettens syn måtte dette innebære at entreprenøren ikke uten videre hadde krav på justering av vederlag for enhver vesentlig mengdeendring. Under henvisning til bl.a. Rt. 1992 s. 922 (Salhusbroen), Rt. 2010 s. 1345 (Oslo Vei) og Rt. 2014 s. 866 (Fjord1) ble det uttalt at vurderingen av ansvar «beror på en «en mer sammensatt vurdering» av hvem som bør bære risikoen for utviklingen.»
Når det gjelder forholdet mellom NS 8406 punkt 19.1 fjerde ledd og 19.4 samt læren om bristende forutsetninger uttaler også lagmannsretten det følgende:
«Både NS 8406 punkt 19.1 fjerde ledd og punkt 19.4 er påberopt av NRS som rettslig grunnlag for kravet om vederlagsjustering. Så langt lagmannsretten kan se, leder de to bestemmelsene ikke til noe forskjellig resultat for aktørene. Avgjørende for NRS’ rett til vederlagsjustering vil uansett være om det foreligger avvik som TRFK er nærmest til å bære risikoen for, jf. Høyesteretts uttalelse om forholdet til læren om bristende forutsetninger i Rt-2014-520 avsnitt 37, som gjengitt ovenfor»
Vurderingstemaet lagmannsretten oppstiller synes å være en sammensetning med elementer fra alle de ulike rettsreglene som nevnes: læren om bristende forutsetninger, NS 8406 punkt 19.1 fjerde ledd og 19.4. De spørsmål som oppstilles vitner imidlertid mye om den brede og svært skjønnsmessige vurderingen som kjennetegner læren om bristende forutsetninger. Vi stiller spørsmålstegn ved lagmannsrettens tilnærming på dette punktet. Det alminnelige utgangspunktet som fastsatt i bl.a. Rt. 2010 s. 1345 (Oslo Vei) er at der standardavtalen har nærmere bestemmelser som regulerer adgang til å fremme tilleggskrav, skal disse brukes direkte. Det er ingen tradisjon for at særreguleringer skal vurderes etter eller overstyres av alminnelige regler som læren om bristende forutsetninger.
I den konkrete vurderingen la lagmannsretten vekt på at det hadde blitt innført andre og strengere krav til vintervedlikeholdet. Det ble videre lagt vekt på at TRFK hadde for konkurransegrunnlaget 2022-2027 lagt til grunn mengdene som NRS hadde anført for perioden 2017-2022, som nye mengder for ny kontraktsperiode. Lagmannsretten la også vekt på at byggherren i konkurransegrunnlaget hadde angitt av priser var satt lavere enn entreprenørens antatte selvkost, men at det ikke var oppgitt noe tilsvarende prinsipp for mengdene. Entreprenørene måtte derfor etter lagmannsrettens syn legge til grunn at mengdene var basert på historiske data eller byggherrens øvrige erfaringsgrunnlag, og derfor ville være mer eller mindre korrekte. Lagmannsretten synes også å legge til grunn at byggherren burde ha forstått at de nye kravene ville føre til et økt arbeidsomfang, basert på det erfaringsgrunnlaget som forelå. Lagmannsretten fant at økningene i mengder var så omfattende, at det ikke var naturlig å legge til grunn at de skyldtes entreprenørens forhold alene. Dette ble betraktet som en «en feil ved konkurransegrunnlaget og kan også betraktes som en feil ved TRFKs kontraktsytelse, jf. NS 8406 punkt 19.4.»
Når det gjaldt selve vederlagsjusteringen tvistet partene om i hvilken grad mengdeøkningene førte til oppjustering av faste kostnader – som var den andelen av konkurransegrunnlaget NRS hadde priset. NRS hadde fremmet krav om vederlagsjustering basert på faktiske kostnader til ca. 15,5 millioner kroner, og eventuelt at bestemmelser om regningsarbeider i standarden ga dem rett til ca. 12,5 millioner kroner.
Lagmannsretten tok utgangspunkt i mengdeøkningene som var sannsynliggjort, og gjorde en oppjustering av faste kostnader basert på dette. Dette beløpet ble redusert fordi lagmannsretten fant at faste kostnader ikke ville endre seg lineært med mengdeendringene, og derimot ville ha en ca. 20 % lavere økning. Beløpet ble dermed satt skjønnsmessig til 9 millioner kroner. Deretter gjorde lagmannsretten enda en redusering:
«Til dette kommer at en ganske stor del av mengdeendringene kan skyldes forhold uten tilknytning til feil begått av byggherren. Det gjelder både klimatiske variasjoner og forhold knyttet til entreprenørens organisering av funksjonsansvaret som er beskrevet i kontrakten. Risikoen for slike endringer påhviler entreprenøren alene og kan ikke kreves kompensert av byggherren. Lagmannsretten anslår at entreprenøren selv bør bære risiko og ansvar for ca. halvparten av de målte endringene.»
På dette punktet er lagmannsrettens vurdering svært grovkornet, og entreprenøren vil nok kunne spørre seg om hvilket grunnlag lagmannsretten bygger på for en såpass omfattende reduksjon i kravet. Det vises til at lagmannsretten skriver at en del av mengdeøkningene «kan» skyldes forhold entreprenøren bærer risikoen for, og det er ikke uten videre klart hvilke «klimatiske variasjoner» og organisatoriske forhold som lagmannsretten bygger på for denne reduseringen. Det vil som vanlig være byggherren som har bevisbyrden for at dokumenterte mengdeøkninger er forårsaket av forhold som entreprenøren bærer risikoen, og i tilfelle hvor stor andel.
Når det gjaldt lønns- og prisstigninger fant lagmannsretten at det ikke var naturlig å gjøre korrigeringer iht. dette, fordi utmålingen var gjort på skjønn. Denne delen av saken er gjort svært kort, og det er etter vårt syn grunn til å reise spørsmålstegn ved dette. Selv om den endelige utmålingen fra lagmannsretten var gjort ved skjønn, tok lagmannsretten utgangspunkt i entreprenørens tall for sin beregning uten justering for lønn- og prisstigning. Når lagmannsretten så finner at man har rett til endring og vederlagsjustering, er det vanskelig å se noen gode grunner til at man ikke også skal få rett til den tilhørende lønns- og prisstigningen.
Resultatet for NRS var dermed vederlagsjustering på 5 625 000 kroner inkl. moms. Ingen av partene fikk tilkjent sakskostnader.
Krav til årsakssammenheng mellom byggherreforhold og entreprenørens merkostnader ved krav om plunder og heft (LH-2024-84564)
Saken gjaldt sluttoppgjør for en kontrakt mellom hovedentreprenør Pilar Entreprenør AS («Pilar»/«HE») og totalunderentreprenør for tekniske fag Aritech AS («Aritech»/«TUE») om bygging av et større nybygg i Tromsø. Kontrakten var basert på NS 8417. To tvister var forent til felles behandling:
- Tvist om resterende, ubestridt kontraktsvederlag for TUE, men som HE mente seg frigjort fra som følge av overstigende motkrav
- Tvist om TUEs krav om vederlagsjustering, herunder krav om fristforlengelse og tilhørende tidsrigg, og vederlag for økt omfang av prosjektering, samt plunder og heft og forsering
Av særlig interesse er lagmannsrettens behandling av TUEs krav på vederlagsjustering for plunder og heft og forsering, herunder kravene som ble stilt til dokumentasjon av merutgifter som følge av produktivitets-forstyrrelser (årsakssammenheng). TUE hadde fremmet krav om plunder og heft på ca. 10 millioner kroner grunnet manglende arbeidsunderlag og tilkomst, manglende planmessig utførelse og systematisk arbeid, innflytting av møbler i deler av bygget og behov for økt bemanning. Kravet var beregnet med utgangspunkt i vurderinger som Aritechs prosjektledelse foretok løpende på byggeplassen, i praksis ved å definere en ineffektivitetsfaktor basert på egne observasjoner på byggeplassen, som igjen ble anvendt på de utførte timene for å beregne graden av ineffektiv drift.
Lagmannsretten fant at det var ført bevis for nokså omfattende forstyrrelser og ineffektiv drift som Pilar bar risikoen for. For årsakssammenhengsvurderingen sluttet lagmannsretten seg til tingrettens utgangspunkter, herunder følgende:
«Slik retten ser det ville det være bortimot praktisk umulig å identifisere hver enkelt arbeidsoperasjon som har vært påvirket av byggherrens forhold slik saken her ligger an. Det at Aritech har kommet for sent i gang med sine arbeider og derved ikke kunne produsere som forutsatt i sekvenser og i rekke følge opp mot andre fag har slik retten ser det påvirket hele produksjonen til Aritech etter dette. Om det skulle stilles krav til å identifisere hver enkelt arbeidsoperasjon, vil det være å stille kravene for høyt og gjøre det umulig for en entreprenør å vinne frem i en slik situasjon. Det vises i denne sammenheng til HAB-dommen avsnitt (86), sitat:
‘Kravene til bevis må ta høyde for at det kan være vanskelig eller umulig å knytte alle merutgiftene til enkelte byggherreforhold. Beviskravene kan ikke settes så høyt at det i praksis blir umulig eller urimelig tyngende for entreprenøren å føre bevis for plunder og heft.’»
Lagmannsretten uttalte videre at man hadde nøye vurdert om det var nødvendig at den enkelte ansatte løpende førte timelister over ineffektive timer, men fant at dette var en for streng tilnærming. Etter lagmannsrettens syn innebar dette at det var «begrenset med alternative måter å beregne kravet på enn slik Aritech har gjort.»
Om TUEs metode for å underbygge kravet skriver lagmannsretten følgende:
«Ved utmålingen er Aritechs valg av ineffektivitetsfaktor for så vidt en utfordring, som også er adressert av tingretten. Ineffektivitetsfaktoren vil «i noen grad måtte bygge på et skjønn», jf. det foran siterte fra HAB-dommen. Det må foreligge bevis som underbygger skjønnsutøvelsen. Aritechs skjønnsutøvelse er basert på Kallevågs observasjoner mens produksjonen pågikk, sammenholdt i noen grad med normale forventninger til produksjon av de aktuelle arbeider. At observasjonene faktisk er gjort mens produksjonen pågikk er underbygget av oppstillingen oversendt Pilar 1. april 2022, som vedlegg EA-A004 rev. 2, og av videoer Kallevåg tok 21. januar, 18. mars og 13. april 2022.
Observasjonene besto i å anslå antall ukeverk hver uke som «gikk bort» i plunder og heft, det vil si som ikke medførte produksjon som følge av forstyrrelser på byggeplassen. På denne bakgrunn kan lagmannsretten ikke se at sykdom hos Aritechs ansatte er et forhold som svekker Aritechs beregning av kravet på plunder og heft, som anført av Pilar. Antall ukeverk uten produksjon hver uke er holdt opp mot antall ukeverk til stede på byggeplass, og slik er ineffektivitetsprosenten regnet ut for hver uke.»
Lagmannsretten viste deretter til at TUE var tilhørende på Stord og ikke hadde andre oppdrag i Tromsø. Det var derfor ikke mulig å benytte ansatte til andre oppdrag ved manglende tilkomst eller andre forstyrrelser. Videre ble det påpekt at store deler av kostnadspådraget knyttet seg til en forseringsperiode, og at lagmannsretten fant det «sannsynliggjort at antallet ansatte på byggeplass var særlig høyt i denne perioden, med derav følgende særlig høy forekomst av å gå i veien for hverandre, jobbe i uhensiktsmessig rekkefølge, slite med planlegging og flytte rundt på ting.»
Deretter konkluderer lagmannsretten:
«Når de bevisførte forhold på Pilars side som medførte opphoping og parallell utførelse av arbeid og forstyrrelser som følge av byggherres brukstakelse, sammenholdes med Kallevågs observasjoner og de ansattes timelister, og det i noen grad i tillegg ses hen til mer generelle erfaringstall, jf. HAB-dommen avsnitt 79-80, mener lagmannsretten at påberopt ineffektivitet langt på vei er sannsynliggjort.»
Basert på det overstående, synes det klart at lagmannsretten her legger opp til mindre strenge krav til dokumentasjon for å sannsynliggjøre årsakssammenheng mellom byggherreforhold og entreprenørens merkostnader som følge av ineffektiv drift, enn det man så i de første avgjørelsene umiddelbart etter HAB-dommen. Dommen synes å føye seg inn i en trend man har sett de siste årene, der entreprenørene (på ny) har fått en viss uttelling for plunder og heft-krav, se eksempelvis omtale av Slemdal skole i tidligere nyhetsbrev.
Lagmannsretten fant TUE hadde rett til vederlagsjustering på 7 millioner kroner, av de 10 millioner som var krevd. Dette må anses som en solid uttelling for et plunder- og heft-krav, sammenlignet med praksisen man har sett tidligere.
Deretter vurderte lagmannsretten TUEs krav som følge av forsering. Kravet var på ca. 230 000 kroner, og var basert på arbeid i ekstra dager i en forseringsperiode.
Lagmannsretten fant at TUE hadde blitt pålagt forsering ved at HE hadde fastholdt en tidligere frist enn det som var avtalt. Lagmannsretten viste videre til at HE tok i bruk deler av lokalene tidligere enn det som var avtalt, og at «[m]ye taler derfor for at Aritech ved konkrete tiltak det ikke hadde vært planlagt for, hentet inn en forsinkelse Pilar hadde skapt».
Lagmannsretten fant likevel at forseringen ikke var berettiget, siden det ikke var godt nok dokumentert. Det ble vist til dokumentasjon som tilsa at bruk av «ekstra dager utover ordinær rotasjon er en ordning som er praktisert utover forseringsformål», samt at det ikke var mulig for lagmannsretten å påpeke konkret hvilke dager som gjaldt forsering. Dette synes imidlertid å være en mindre streng linje enn den lagmannsretten praktiserte for plunder og heft-kravet.
Avgjørelsen er et nyttig og illustrerende eksempel på utviklingen i domstolenes vurdering av plunder og heft-krav etter HAB-dommen.
